Det er tid for å se ungdommene i en spennende, sårbar, krevende og utviklende fase av livet. Det er tid for å bekrefte dem og de valg de så langt har tatt på livsveien sin; deriblant valget om å la seg konfirmere.
Det er tid for å takke for alle som står rundt og har gitt dem mer ballast, mer styrke på veien videre inn i ungdomstiden. Ordet konfirmere (confirmare) betyr nettopp det; bestyrke, bekrefte.
Hvert år er det ulike kritiske innfallsvinkler i ulike media til unges motivasjon for å la seg konfirmere. Å sette ord på motivasjonen sin i det offentlige rom, krever stort mot.
Jeg vil derfor gi stemme til en konfirmant som kom veldig tidlig til kirken. Satt der lenge før de skulle møte opp. Presten som fortalte dette til meg, hadde gått bort til konfirmanten og kommentert at konfirmanten var så tidlig ute. Svaret som kom, var sterkt og kom helt uventet på presten: «Jeg vil bare sitte her litt i fred og ro. Jeg vil be. Jeg gleder meg så veldig til å få gripekorset etterpå.»
Jeg vet ingen ting om konfirmanten eller hjemmet konfirmanten hadde gått fra den morgenen. Jeg vet ikke om det var uvennskap eller brutte relasjoner. Jeg vet ikke om det var forberedt en stor fest eller ingen fest.
I årene som konfirmantprest har jeg møtt ungdom med hele bredden av livserfaringer og oppvekstforhold. Ungdom med store familier som stod bak og bekreftet dem. Ungdom som hadde så mange sår og brutte relasjoner med seg at de ikke lenger hadde et hjem de visste om de kunne kalle sitt. Ungdom som gikk ut av kirken og ikke hadde noen som var der for å bekrefte dem. Langt mindre feire dem.
Dette er livet.
Det jeg vet, er at det i kirken er rom for hele livet med alle sine fasetter. Det er rom for hele livet slik det har blitt. Slik det er. Jeg vet at de hvite konfirmantkappene henger klare i kirke etter kirke. Det er noe dypt meningsfullt i det. Særlig i en tid hvor mekanismene for utenforskap blir flere og opplevd tilkortkommenhet får så store konsekvenser for den enkeltes selvfølelse. Store konsekvenser for den enkeltes framtidige livsutfoldelse.
De hvite konfirmasjonskappene er en forlengelse av dåpskjolen. Det ligger mye teologi; mye lære om Gud og Guds forbindelse med oss mennesker, i det. Kappene som dekker over forskjellene i det alle har under. Kappene som der og da gjør alle like. Der og da i et hellig øyeblikk når bønnen bes og navnet nevnes mens en hånd holdes over den enkelte konfirmant til styrke for livegen – og trosvegen – videre.
Den konfirmanten jeg startet med å gi stemme til, hadde gjennom konfirmanttida fått bekreftet sin tilhørighet til kirken. Erfart at kirkerommet er annerledes enn andre rom. Her kan jeg få være. Her kan jeg få være meg selv. Her er troens rom som gir rom for tro. Her har jeg fått bekreftet min tilhørighet til Gud. Her har jeg fått med meg noe jeg kan gripe til i alt det ukjente som ligger foran.
Det er tid for konfirmasjon.
Ingeborg Midttømme